En ting skal være sikkert og ganske a priori. Når en går på konsert så betaler man ikke for at en eller annen idiot skal stå bak å synge sammen med vokalisten i en annen toneart (sa noen polsk frijazz?).
Det er laissez faire hvis alle synger, det er en sang som låner seg godt til allsang og alt det der; men når du står og synger for deg selv (eller for deg selv og den stakkaren som står rett foran deg) og samtidig så grundig mangler mellommenneskelig kontakt at du tar det igjen ved å lene deg på skuldra mi og hvisker hett i øret mitt
Jeg er en enhjørning
Jeg kommer for å ta pulsen din
Jeg er en enhjørning
Jeg tenker bare på en ting
sorry, jeg svinger ikke den veien. Beklager om du følte deg ubekvem når jeg måtte lene meg grundig på deg, en, to, tre, ganger for å få deg til å forstå at jeg ikke liker folk som står kliss oppi meg og prøver å forføre meg med poesi. Iallefall ikke når gutter gjør det. Var jeg ute etter den slags ville jeg enten stått lengre fremme hvor det var mer “nødvendig” å stå så tett, eller så ville jeg ha oppsøkt steder hvor det er mer naturlig for gutter å prøve seg på andre gutter.
Alt i alt er jeg ganske overbærende, jeg snudde meg ikke og ba deg klappe igjen på de stille partiene. Jeg tok ikke frem homofobkortet og ga deg et glaswegian kiss . Jeg bare lot skuldrene gå bakover en gang eller tre. Ikke skikkelig hardt en gang.
Tipp topp, tommel opp!
2 Responses to Con fuoco!