snabelalf

Så, hvem ville ikke kjøpt telefondeksel til sin iPhone 4 fra en butikk med navn “iPhone foreskin”?

Twitterstyling it. Vi har troa.

…motorista de ônibus:

De har altså humor, eller så er de heftige på rekrutteringa:

Dette er for en ventepølse å anse – men man skal ikke kritisere verdien i kortsiktige kalorier.

…then we learn to spell

Imagery courtesy of Statoil Bremsnes

Snabel og Alf lever i dag i en tilbaketrukken AFP-løsning hvor vi egentlig bare slenger bemerkninger sånn en gang i blant. Ikke så rent ulikt hvordan de andre på AFP velger eksamensvakt for å spe på grøtpengene.

Det er nå 5 år siden sist det ble skrevet om kollektivtransport; Vi setter scenen denne gangen med at Snabel&Alf må ta bussen til Drontheims eigene Flughafen. Vi skyr jo bussen, sist så skrev vi tilogmed et skuespill om det. Jommen viser det seg ikke at denne småpenger er en obsesjon som gjennomsyrer hele autobuss-vognførerstanden.

For å gjøre butikk i butikken, så valgte vi å gå for en sånn tur/retur-billett. Det selgende argumentet var selvfølgelig at vi da fikk “spart nån småkrona som du kainn kjøp dæ nå fint førr”…

Småkroner, tenker de ikke på annet?

Vi har sittet litt på gjerdet i det siste. Det er kaldt og elefanter liker seg best under dyna når det er kaldt.

Derimot har vi fått med oss at våre kamerater i Altinn har blitt beskyldt for å ha trøbbel – vi vet bedre. Vi har gått til kilden, og vi har funnet problemet:

I presentasjonen fra Altinn-hjernene så står det svart på hvitt at de skal satse på 7*24*52 i oppetid (ref). Accidenture har tydeligvis glemt å titte på kalenderen og hadde vel tilsynelatende ingen planer for hva de skulle gjøre med de resterende 36 timene i året…

Huffelpuff. Skatten derimot, viste seg å være ei luremus.

Det er ingen hemmelighet at Snabel og Alf ikke har et sted i sitt hjerte for Frankrike og deres befolkning. Årsaken er ganske så delt; fra ondskap mot gjess, forkjærlighet for snegler og våtdyr, krigsforbrytelser mot tallsystemet, og så videre.

BBC bringer derimot enda en spiker i kista – det kan se ut som om de forsøker å ta livet av sine egne på ganske så effektive måter:

Paris woman trapped for 20 days in bathroom

For å komme seg ut valgte kvinnen (69) å banke på vannrørene for å få naboene til å høre det. Naboene hørte bankingen, og valgte å tro at hun dreiv med litt fly-by-night rørlegging. Hele døgnet, i 20 dager.

Vel, etter et par dager så reagerte de, reaksjonen: starte underskriftskampanje mot damen og bråket hennes!

Mon tro om man kan trekke en parallel til utfallet av ymse geopolitiske hendelser over de siste 100 år…

Man kan jo lure på om NRK har kastet seg inn i debatten om nekrofili. Det er vel ganske så apropos i disse triangulære dager.

Le Snabel et d’Alf har en bekjent. En typisk bekjent slik som alle har, la oss kalle han “Ronny”. “Ronny” kommer fra et middelklassehjem, med møbler og tapet. Likevel ramlet denne “Ronny” litt utpå i ungdomsåra.

“Ronny” piratkopierte dataprogrammer, i stor stil. Fristelsen ble nok for stor, for det var ingen vei “Ronny” kunne finansiere behovet for nye spill og dataprogrammer… ikke at “Ronny” nødvendigvis hadde et behov for alle disse bits&bytesene, men kopiert ble de likevel. Det ble et slags, patologisk jagen.

Senere ordnet det seg for “Ronny”. Han byttet skole, kom i kontakt med nye venner, oppdaget “åpen kildekode” og den forheksende makta i kopieringen døde hen. Samtidig fikk “Ronny” seg en jobb og “Ronny” fikk plutselig midler nok til å kjøpe de bitsene han måtte ha behov for.

Så til dagens spørsmål, kjære leser:

Når “Ronny” nå kjøper kopier av spill han tidligere har piratkopiert (gjerne for over 10 år siden, “Ronny” har blitt voksen må vite), har han da absolvert seg selv fra sine tidligere laster og skyldner?

– Har det noe å si at gjenkjøpsprisen nå er 10% av originalen? Er “Ronny” 90% renvasket? Bare litt lort bak øret?

Snabel har full forståelse med at homonymer er vanskelig, med to av tenna solid på tørk så er det vanskelig å få til bidentale konsonanter – likevel ser selv Snabel med sine sidemonterte øyne at noe er muffens i den siste setninga.

Way to go Skandinaviske Luftveier.

og da snakker vi ikke om krem laget av pusekatter (uansett hvor kulinarisk interessant det egentlig virker) – men mer hvor han som er på Waka-Waka-Kaffe med hun opplagte veldig-politisk-korrekt-anlagte og ikke helt-bootylicious-utseende kjæresten sin tydeligvis var programforpliktet til å kritisere antrekket til den lille bak ryggen hennes bare fordi hun hadde glemt å ha på bukse, valgte å bruke en Congo Crusaders-spillerskjorte som tunika og hadde pulesveis så det holdt og alle andre guttene i rommet tenkte – damn, I’d like to hit that.

Montro om han avled litt inniseg når han sto der som de andre Nürenbergerne og “bare fulgte ordre” eller om hele ironien var tapt på han.

I et parallelt, men synkront univers så noterte Snabel seg at han ikke så rent lite pussywhipped ut hoff-marskalken som holdt følge med den lille, og bar på rikseplet og septeret til hennes rike.